Fra Oldtidsvei til Mossevei

Adm · Gjest

Fra Oldtidsvei til Mossevei –
Historien sett fra Svartskog

av Trygve Elias Solheim

Svartskog i Oppegård var sete for noen av de første forsøk på å drive landbruk i Norge, for ca 3000 år siden. Allerede den gangen ferdes folk mellom gårdene og til andre bygder. Slik ble oldtidsveier til. To slike møttes ved Oppegård kirke, en fra nord til syd og en fra øst til vest. Og de ligger der fortsatt. Med lite ny bebyggelse ligger gammel historie gjerne opp i dagen; gamle trær, bygninger, veier.
Veiene begynte gjerne som dyretråkk og som sti for jeger og sanker. Typisk gikk de oftest på toppen av en åskam, fordi det her var tørt, åpent og med mindre sannsynlighet for at de som gikk eller red der skulle bli overfalt; av rovdyr eller andre mennesker. Veien fra øst til vest forbandt områdene rundt Gjersjøen med Bunnefjorden. Veien fra nord til syd knyttet etter hvert bygda til Oslo i nord og Nesset i sør.
Når jeg går tur i skogen, mellom gårdsbruk som er nedlagt; Torbjørnsrud, Hvitebjørn eller som fortsatt er bebodd; Sjødal, Oppegård, Bålerud, kjenner jeg meg som en del av en eldgammel historie. Samtidig hører jeg suset fra nye E18, fra trafikken som passerer under Roald Amundsens vei.
Før Svartedauen besto mitt nye hjemsted av rundt 200 husstander, det samme som i dag. Den store pesten tok livet av mer enn halvparten og kirken ble lagt under Nesodden. Folketallet tok seg etter hvert opp igjen samtidig som etterspørselen etter landbruksprodukter steg. Disse ble fraktet til Oslo/Christiania på isen på Bunnefjorden om vinteren, eller på vei om sommeren. Vår oldtidsvei (nord-syd) var en av to som passerte gjennom kommunen rundt 1650. Da besluttet Christian IV at Norge trengte et bedre veinett, fra sølvgruvene på Kongsberg til Drammen og fra Christiania til København. Det tok sin tid å komme fra tråkk til kjørbar vei, men rundt 1700 var Den Fredrikshaldske Kongevei ferdig. Denne fulgte oldtidsveien øst for Gjersjøen.
Etterspørselen etter norsk trelast eksploderte utover på 16- og 1700-tallet. Et viktig punkt for tilskjæring og utskiping var utløpet av Gjersjøelva der E18 som motorvei begynner i dag. Rundt 1850 forsto myndighetene for alvor at det norske veinettet måtte oppgraderes. Selv om dampbåten og etter hvert jernbanen, tok en stor del av transportene, var det av stor betydning å kunne møte den økende etterspørselen i byene etter poteter, korn, ved osv. Transporter med hest og vogn på Mosseveien fortsatte helt til mellomkrigstiden selv om bilen etter hvert tok over.
Norges første moderne veistrekning, Ljabruchauseen, sto ferdig rundt 1850. En hovedgrunn til at man forlot de gamle traséene var at prinsippet om kort og bratt ble erstattet med lang og slak. Et menneske til fots eller på hesteryggen kan komme seg opp veldig bratte bakker. Stigninger på 1:5 blir for bratt for en tungt lastet vogn eller senere lastebil, bil eller buss. Ljabruchauseen ble derfor lagt langs fjorden og langs Gjersjøen. I 1870 sto hele strekningen til Korsegården i Ås ferdig. Den gamle kongeveien ble lagt ned og i 1889 ble det slutt på vinterveier på isen på Bunnefjorden og Gjersjøen. Stillingen som isoppsynsmann forsvant.
Da jeg kom til Oslo i 1966 var Mosseveien fortsatt viktigste innfartsvei til Oslo i sør. Jeg har intense minner om scooterturer på søndager, til Ingierstrand og til de mange kaféene langs veien; Tyrigraven, Sandvigen, Hjulet. Bensinstasjonene, særlig Gjersjøen bensinstasjon som i starten i 1933 solgte russisk bensin, ga assosiasjoner til amerikansk landsbygd.
Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før min Mossevei ble Gamle. Ny trasé ble åpnet i 1970, fra avkjørselen mot Holmlia. Her forlater E18 sjøen og blir motorvei. Trafikken langs Gamle Mossevei sank drastisk, selv om mange fortsatt tok søndagsmiddagen på en av kafeene langs Gjersjøen. Om vi ser bort fra oss som bor her ute, består trafikken i dag stort sett av veteranbiler, motorsykler og sykler. E18 fikk ingen avkjørsel til Svartskog.
I 1981 havnet Gamle Mossevei ennå mer i skyggen. Da sto E6 og Ringnesdiagonalen ferdig. I noen grad følger den Fredrikshaldske kongevei, men nå ble bratt og kort erstattet med kort og gjennom. 50 år før hadde byplansjef Hals foreslått et omfattende nett av motorveier til og rundt hovedstaden. Som veidirektør Krag noen år før, trodde Hals på bilen som fremtidens transportmiddel. Planene ble stoppet av krigen, av knappheten etterpå og av utkantpolitikere som mente at byfolk ikke trengte bil.
Kilder:
Oppegård historielag. Gamle Mossevei-hovedveien mot sør 1860-1970. Kalender 1996.
Trond Taugbøl. Minneatlas Follo. Ferdsel og vegfar. Follo museum 1995.
Eivind Barca. Oppegård kommunes historie. Jubileumsbok Oppegård kommune 1965.
Johan Garder. Eldre veger mellom Oslo og Follo-bygdene. St. Hallvard 1/1962.
Kartsen Alnæs. Historien om Norge, bind 1. Gyldendal, Oslo 1996
Wikipedia