Roald Amundsen – Svartskog i verden

admin · Ble Medlem: 21 Mar 2006 Innlegg: 35

Roald Amundsen – Svartskog i verden
av Trygve Elias Solheim

I 1908, i en alder av 36 år, kjøper Roald Amundsen en eiendom på Svartskog. Her ved Bunnefjorden bygger Amundsen to hus, ett stort for seg selv og et mindre for hushjelpen Betty som har fulgt familien fra før Roald ble født. Amundsen kaller eiendommen Uranienborg etter den bydelen i Oslo der han vokste opp. På Svartskog skal Roald Amundsen planlegge sin reise til Sydpolen i samarbeid med broren Leon, sin reise med Maud gjennom Sydøstpassasjen og sine flyreiser mot og til Nordpolen.

Her planla han sin siste reise, til Nordishavet for å komme general Nobile til unnsetning. Flere av reisene både startet og sluttet her. Huset på Svartskog står der fortsatt, som et museum og et minnesmerke over den mannen som sammen med Fridtjof Nansen virkelig satte den unge nasjonen Norge på verdenskartet tidlig på 1900-tallet.

23. juni 1928 går en ung kvinne fra Alaska, 30 år gamle Bess Magids, om bord på Scandinavian America Lines DS Hellig Olav i New York. Målet er Oslo og Svartskog. Bess og Roald hadde da kjent hverandre i seks år, nå skal de flytte sammen.

2. juli kommer Bess til Oslo. Der blir hun møtt med nyheten om at hennes utkårede er savnet i nord. Ingen vet hva som har skjedd, men sannsynligheten er stor for at han aldri kommer tilbake. Sikker blir man ikke før i august da rester av Latham, flyet fra den franske marine som Amundsen fikk låne, blir funnet utenfor Tromsø. Bess blir likevel i på Svartskog det meste av den sommeren.

Penger til å kjøpe eiendommen og bygge huset hadde Amundsen fra sin ferd gjennom Sydvestpassasjen og foredragsturneene i etterkant. Som Nansen bygget sitt Polhøgda ved Lysaker, bygget Amundsen sin (Uranienborg) på Svartskog. Bomann-Larsen skriver om eiendommen på Svartskog –”Huset lå ved sjøen innerst i Bunnefjorden, sydøst for Kristiania – tilgjengelig fra vannet, men bratt og ulendt fra alle andre kanter.”

Uranienborg var lett tilgjengelig sjøveien. Amundsens hus ligger like ved Baalerud brygge med faste anløp av rutebåt fra midt på 1800-tallet og frem til 1939. Flere hadde bygget sommerboliger langs stranden ved Bunnefjorden og forbindelsen til hovedstaden var god, særlig om sommeren. Også om vinteren gikk det rutebåt på Bunnefjorden, om isbryterne holdt råken åpen. Alternativt gikk man på ski på isen, eller kjørte med hest og slede. Var det en ting Amundsen kunne så var det å ta seg frem på isen, med eller uten hunder.

Fjorden var langt fra det eneste alternativet. Over Svartskogplatået mellom Gjersjøen og Bunnefjorden hadde det gått vei i hundrevis av år. Da Amundsen flyttet hit var veien så absolutt kjørbar, om enn bratt og svingete. Polfareren kunne bruke hest og vogn eller etter hvert, automobil. Varer kunne han få brakt fra Kolbotn eller fra 1916 fra Svartskog kolonial. Fra den gamle kolonialen er det ca 900 meter ned til Uranienborg.

Toget var også innen rekkevidde, på Kolbotn stasjon eller fra Ljan. Da Amundsen kom hjem, med utenlandstoget sydfra 9. november 1923, skriver Bomann-Larsen at han gikk av toget på Ljan. ”- Toget ståppet heldigvis på Ljan & vips var jei ute,”. Derfra gikk han hjem, en strekning på vel 7 km. Kolbotn stasjon befinner seg omtrent like langt fra Uranienborg. Det var vel ingen stor bragd for en som hadde tilbakelagt 3000 km på sin ferd på ski fra iskanten og inn til Sydpolen eller de 1500 km fra Deering til Nome i Alaska.

På mange måter kan Roald Amundsen ses som symbol på utviklingen innenfor transportsektoren fra slutten av 1800-tallet til et stykke ut på 1900-tallet. Hans styrke var at han både lærte om og benyttet fortidens reisemåter og tidlig tok i bruk moderne transport. Tidlig så han hvilken rolle flyet kunne få i utforskningen av ytterområdene for datidens kjente verden, i nord og i syd.

Alle de skipene Amundsen dro med representerte overgangen fra seil til motor; fra Belgica til Fram, Gjøa og Maud. Sin første berømmelse som polarfarer skulle han få i 1903-06 da han og mannskapet tok seg frem gjennom Sydvestpassasjen med Gjøa, fra Atlanterhavet til Stillehavet, nord for Canada. Tre år brukte Gjøa på reisen fra Svartskog til Alaska. Tiden ble benyttet til å studere de innfødtes vaner og til å finne den magnetiske nordpolen og dennes bevegelser.

Fra sin base på Svartskog la Amundsen i tiden frem mot 1909 planer om en ekspedisjon til Nordpolen. Skipet han skulle benytte var Otto Sverdrups og Fridtjof Nansens Fram. Tremasteren på 402 tonn ble konstruert av Colin Archer og var utstyrt med en dampmaskin på rundt 220 hk.

Da Amundsen la ut fra Svartskog sommeren 1910 hadde det kommet inn flere meldinger om at Nordpolen allerede var vunnet, av amerikanerne Cook og Peary. Men mest sannsynlig er det at Roald og broren Leon tok bestemmelsen om å endre målet fra Nord- til Sydpolen hjemme på Svartskog 13. september 1909. Da innløp nemlig beskjeden om at engelskmannen Scott planla et fremstøt mot Antarktis med start i august 1910.

14. desember 1911 endte kappløpet til Sydpolen. Amundsen seiret og Scott endte sitt liv. Amundsen hadde lagt vekt på fortidens lærdommer; enten det gjaldt maten, klærne eller bruken av trekkhunder. Scotts bruk av beltetraktor, engelsk militær klesdrakt og te fremfor kakao skulle bidra til hans endelikt.

For nordmannen gikk ferden videre, men nå mot nord og etter hvert med helt andre transportmidler. Først måtte han innom Hobart på Tasmania. Verden måtte underrettes og telegrafen var middelet. Datoen var 12. mars 1912. På dette tidspunktet visste verken Amundsen eller verden hva som hadde skjedd med Scott. Det skulle gå nesten ett år før Terra Nova returnerte til den siviliserte delen av verden.

Telegrafen skulle spille en stor rolle i Roald Amundsens liv, enten det gjaldt å holde kontakten med økonomiske støttespillere, broren Leon, kjærestene Kiss og Bess eller verdenspressen. Og skulle han sende et telegram fra sitt Uranienborg kunne han bruke telefonen, med nummer 850.

Amundsen ville fullføre utforskningen av Arktis, ved å seile mot øst nord for Sibir. Til det trengte han et tredje skip, tremasteren Maud på rundt 300 tonn. Også dette skipet var utstyrt med motor, men denne gangen en 200 hk semidieselmaskin. Om seilasen nord for Canada og sledeturen til Sydpolen hadde vært store suksesser og flyttet Amundsen opp i den absolutte verdenseliten av berømtheter, skulle de syv årene med Maud mer bli å oppfatte som en lang fiasko, særlig økonomisk.

Mens Maud strever med isen nord for Sibir jobber Amundsen målbevisst for sin plan om å nå Nordpolen med fly. Allerede høsten 1913 er han for første gang passasjer i et fly og 11. juni 1914 tar polfareren flysertifikat som første sivile nordmann på Kjeller flyplass nord for Oslo.

I 1923 befinner polfareren seg på avgrunnens rand økonomisk. Samtidig er de første forsøk med et tysk Junker-fly lite heldige. Motoren tålte ikke kulden og understellet brakk under de første forsøkene på å lande på is. Den økonomiske hjelpen kommer fra en rik, amerikansk arving, Lincoln Ellsworth. Ekspertisen står det norske flyveresset Hjalmar Riiser-Larsen for. Våren 1925 drar de nordover mot Tromsø og Svalbard med båt. Om bord pakkes to nye flymaskiner, fra Dornier-Wal. Skrogene er bygget i lett aluminium, motorene er fra Rolls-Royce. Flyene får navnene N-24 og N-25. Løpet mot Nordpolen kan starte.

Turen ender på 88 gr 43 min nord 21. mai 1925. Det er med et nødsskrik de ikke ender sine liv her. N-24 må oppgis, mens mennene i mange dager jobber med å gjøre klar en flystripe i drivisen for at N-25 skal komme i luften. I ettertid vet vi at det gikk bra med en passe blanding av flaks og dyktighet.

Året etter skal Amundsen igjen prøve seg mot Nordpolen. Denne gangen er det luftskip, med italieneren Nobile som fører og med Mussolini i bakgrunnen som støttespiller. Luftskipet Norge forlater Svalbard 11. mai 1926 og lander i Nome i Alaska neste dag. Ferden bekrefter det mange har ant, at det ikke finnes land nord i ishavet.

Letingen etter den samme Nobile sommeren 1928 ble av mange sett på som en hasardiøs, internasjonal konkurranse om prestisje. For Amundsen var dette et siste forsøk på å gjenvinne noe av prestisjen som verdens fremste polfarer. Det endte som vi vet i havet. På Svartskog sto Bess igjen alene.

Kilder:
Tor Bomann-Larsen: Roald Amundsen. Oslo 1995
Oppegård Historielag: Kalender 1995
Wikipedia